Jeg har alltid vært den type personen som stadig har prøvd å ikke være dømmende. Jeg var den plagsomme personen på barneskolen som stadig kom med kommentaren om at ingen mennesker var stygge og at alt bare koket ned til smak og behag.
Da jentene ville spørre meg om hvem jeg synes var styggest på trinnet ville jeg vanligvis komme med svar som: Jeg vet ikke eller Ingen mennesker er jo egentlig stygge. I timene hvor jentene og guttene brukte tid på å rangere hverandres utseende på skolen. Basert på alt fra hårlengde til øyne og kroppsfasong. Så var jeg var den jenta som konstant leste blogginnlegg, hørte på prekener og inspirasjonstaler fra mer eller mindre innflytelsesrike personer på ulike plattformer som talte om at skjønnhet kom fra innsiden, og at ingen var stygge. Jeg prøvde så hardt å ha denne mentaliteten, å være en sykt kul & carefree person som liksom ikke brydde seg om noe. Den jenta som ikke var overfladisk eller dømmende, men sannheten var at jeg til tross for mine forsøker, og taler brydde meg så altfor mye om utseende, og spesielt hva andre hadde å si om meg og måten jeg så ut på. Og for å være helt ærlig så følte jeg meg alltid stygg, men jeg snakket aldri om det. Slik jeg oppfattet det så var det alltid forbedringspotensialet når det kom til meg, jeg var liksom aldri god nok. Verken i medelevers øyne og heller ikke i mine egne. Jeg hadde opplevd å få kommentarer som virkelig hadde klistret seg i hjernen. Jeg var for mørk, for afrikansk hår, for lav, for store lepper osv. På ungdomsskolen var det sjeldent at jeg følte meg pen. Hadde mange kviser og dårlig hud. Det var en god periode hvor jeg heller valgte å unngå å se meg selv speilet istedenfor å komme ansikt til ansikt med meg selv. Det var et enklere alternativ til opplevelsen å se seg selv i speilet å være skuffet over det du så. Når jeg tenker over det, så gir det ikke mening å prøve å ta tips fra en Hollywood kjendis som sitter foran skjermen profesjonelt sminket, med klær nøye utvalgt av stylister, som snakker om at skjønnhet er mer enn bare utseende. Alt for ofte er det de samme klisjeer som kommer om og om igjen bare formulert litt annerledes tilpasset den enkelte personen som sier det. Misforstå meg rett; jeg sier ikke at de ikke nødvendigvis mener det de sier, men altfor mange mennesker sier det samme. Etterhvert blir det budskapet som er så viktig, altfor over-brukt at det mister sin mening og verdi. Mot slutten av VG2 begynte jeg å omringes andre typer mennesker enn de jeg vanligvis hang med. Jeg husker å en gang at jeg snakke med en jente om at mange mennesker var veldige overfladiske, i den sammenheng at de bare brydde seg og investerte så mye tid på å kommentere på andres utseende. I stedet for den typiske "ikke bry deg om hva andre tenker" replikken som jeg forventet å få høre eller noe i den duren, slik jeg vanligvis får høre. Så innrømte hun selv til å være en overfladisk person samtidig som hun bekreftet at mange i samfunnet var slik. Da jeg spurte henne om hvorfor samfunnskulturen var slik og om tips til hvordan vi kunne forandre folks tankeganger ble jeg brått avvist. "Folk er overfladiske sånn er det bare". Etter flere samtaler om dette temaet så følte jeg meg oppfordret til å heller ta del i tankegangen i stedet for å prøve å bekjempe den. Pene jenter får oppmerksomhet & de opplever å få privilegier andre mennesker ikke får. Sånn er det bare. Hvem bryr seg om at du må operere deg til det, trene flere ganger om dagen eller gå igjennom noe risikabelt, for å oppnå ditt ideelle utseende. Så lenge folk liker sluttresultatet så var det verdt det, er måten jeg begynte å tenke på. Etter hvert som jeg begynte å tilpasse meg denne nye tankegangen ble jeg mer oppmerksom på mitt eget utseende og manglende forbruk på sminke, klær og smykker. Til tross for at jeg egentlig var en varsom sparer, så begynte jeg å shoppe mer klær, jeg fikk vippe-extensions, langt skinnende falskt hår og folk trodde at jeg var blitt til en helt annen person. Jeg la merke til måten jeg begynte å tiltrekke mer oppmerksomhet av fremmede som snudde seg for å se på meg to ganger. Dette var skjønnhet tenkte jeg! Jeg var nå vakker i alle andres øyne, et perfekt eksempel på en vellykket "Glow up" Jeg merket hvordan folk begynte å begynte å behandle meg annerledes, mens andre ikke helt visste hvordan de skulle tilnærme seg meg. Til tross for oppmerksomheten så var det noen få som formulerte at jeg var blitt overfladisk, og jeg følte meg slik også. Den personen jeg var blitt var ikke meg. Etter en stund måtte det falske håret av, sminken måtte av og vippene. Jeg var kanskje nå blitt pen eller vakker ifølge standarden. Men jeg følte at jeg begynte å miste deler av meg selv og hva jeg stod for. Hvor langt var jeg egentlig villig til å gå for å få den oppmerksomheten jeg så inderlig ønsket? I dag er jeg mer bevisst på hva folk tenker om skjønnhet og har en bedre forståelse om at skjønnhet er noe subjektivt som varierer fra person til person, men likevel noe som befinner seg i alle. Hvis du bare tar deg tid til å se igjen. Jeg trenger ikke å forandre på den jeg er, for å leve opp til noens definisjon av skjønnhet fordi den jeg er bra nok. Av_ Debora Kami, 18 år
3 Comments
|
|